Ressursoversikter har alltid vært viktig for en rasjonell forvaltning av skog. På dette området har Norge alltid vært langt framme. Teknikkene som har blitt brukt for å lage slike oversikter har endret seg i årenes løp, og nå er det bruk av LiDAR som har blitt det dominerende i Norge og andre land.
Nasjonale ressursoversikter
Kartlegging av skogressursene er viktig for en rasjonell skogforvaltning. I Norge har slik kartlegging lange tradisjoner. Systematisk kartlegging og overvåking av skogressursene på nasjonalt nivå startet allerede i 1919 da Norge etablerte landsskogtakseringen. Dette var den første landsskogtaksering i verden basert på statistiske utvalgsteknikker. Opplegget har gjennomgått forandringer siden den gang og er i dag basert på permanente prøveflater som registreres med fem års intervall.
Ressursregistrering på eiendomsnivå
Også eiendomsvise takster har vært viktige i Norge. Disse kom for alvor i gang på 60 tallet og er i motsetning til landsskogtakseringens nasjonale perspektiv, ment til å danne grunnlag for rasjonelle beslutninger på eiendomsnivå i forhold å planlegge skogbehandlingen. Slike takster har derfor vært konsentrert om det produktive skogarealet. Selve gjennomføringen av denne typen takster blir basert på flere datakilder der tolking av flybilder, feltregistreringer og – vurderinger er sentrale. Den store mengden feltregistreringer gjør at det er forholdsvis kostbart å gjennomføre dem. Nøyaktigheten på slike takster varierer med nøyaktigheten på feltregistreringene samt med størrelsen på utvalget og variasjonen i populasjonen som blir registrert.
Markedet etterspør nye løsninger
Økt press på kostnadene ved konvensjonelle metoder, behovet for hyppigere oppdateringer, samt nødvendigheten av å frambringe komplette data som ikke bare dekker skogarealet eller deler av skogarealet, men hele det tresatte arealet opp til de alpine og arktiske tregrensene, peker på teknikker som kan gi billig, nøyaktig og raskt tilgjengelig informasjon. Økte krav til mer presis dokumentasjon i tid og rom av skogens omfang og tilstand krever også andre takstmetoder enn de tradisjonelle. Det var dette som gjorde at man på midten av 1990-tallet begynte å se på LiDAR (Light Detection And Ranging) som en ny datakilde til skogtakseringsformål.
Avstandsmåling ved bruk av laserlys
LiDAR operert fra fly har blitt brukt som standardteknikk for topografisk kartlegging og for sjøbunnskartlegging i grunne havområder en god stund. I dag er altså samme teknikk i bruk til skogtakseringsformål. LiDAR baserer seg på utsendelse og mottak av laserlyspulser. Pulsene sendes ut fra en sensor montert i et fly eller helikopter og de blir så reflektert fra bakken og objekter på bakken under flyet eller helikopteret. Tidsdifferensen mellom utsendelse og resepsjon av reflektert laserlys regnes om til en avstand, og på grunn av at man kjenner flyets nøyaktige posisjon når hver laserpuls sendes ut, kan punktet der laserlyset ble reflektert koordinatfestes i rommet (xyz). Med flere slike målinger per kvadratmeter danner dette en tredimensjonal sky av koordinatfestede punkter som kan utnyttes til å beregne egenskaper ved skogen (se bilde).
En ny æra innen skogkartlegging
Punktsky fra en flybåren laserscanner.
Private og offentlige bedrifter og organisasjoner innen kartlegging av skog fattet rasktinteresse for den nye metoden. Etter flere runder med fullskalatesting ble det slått fast at takster basert på data fra flybåren LiDAR gir en feil som er 50 % lavere enn ved konvensjonelle metoder. LiDAR-data med svært høy oppløsning (5-10 målinger per m2) gjør det til og med mulig å identifisere det enkelte treet ved hjelp av automatiserte metoder. Flybåren LiDAR peker seg også ut som den mest relevante fjernanalyseteknikken for kartlegging av skogressurser og karbonlager på regionalt og nasjonalt nivå.
Resten av verden følger etter
Det er nå gjennomført flere titalls operasjonelle prosjekt på kommersielle vilkår i Norge, Sverige og Finland. I Norge er denne metoden tilnærmet enerådende ved skogkartlegging på eiendomsnivå. Operasjonelle kartlegginger med denne teknikken er også gjennomført utenfor Norden, og det er gjennomført forsøk i en rekke andre land.
Ytterligere potensial i framtiden
LiDAR har mange potensielle bruksområder relatert til skogkartlegging. På sikt er det forventet at anvendelser som tar utgangspunkt i en detaljert beskrivelse av skogstrukturen vil være relevante på en rekke områder. Dette kan for eksempel være modellering av basale biologiske prosesser som er knyttet til skogøkosystemet. LiDAR har videre potensial til å spille en viktig rolle for å forstå for eksempel karbondynamikk i skog på en større skala. Om få år vil man for eksempel ha på plass en satellitt-basert LiDAR designet for måling av vegetasjon på globalt nivå.